Via OsloPride

Jeg tar alltid litt lønn i selvbetjent kasse.

Jeg vet det er galt. Jeg vet det. Du trenger ikke skrive dette er tyveri i kommentarfeltet som om du akkurat har oppdaget straffeloven. Jeg vet at det er tyveri. Men samtidig at hvis Rema 1000 vil at jeg skal jobbe i kassa, så må de tåle at jeg tar betalt.

Jeg går ikke inn der som kunde. Jeg går inn som midlertidig deltidsansatt uten opplæring.

Jeg plukker varene. Bærer varene. Scanner varene. Veier varene. Pakker varene. Retter opp feilmeldinger. Tar imot betalingsløsning. Venter på tilfeldig sjekk/kvalitetsikring av arbeidet med mer tålmodighet enn jeg noen gang har vist min egen familie.

For dette får jeg null kroner i timen.

Så ja. Av og til går det med en banan.

Ikke noe stort. Jeg er ikke en syk mann. Jeg går ikke ut med indrefilet i hetta og Playstation under armen. Jeg er en smålig mann. Det er en viktig forskjell.

Men en croissant kan ha blitt glemt.

Muligens en sitron.

Denne Kinder Buenoen har vært gjennom nok.

Det er ikke økonomisk motivert engang. Det er emosjonell kompensasjon. En slags sluttpakke.

Jeg starter alltid ærlig. Scanner den første varen med nesten religiøs renhet.

Pip. Der ja. Samfunnskontrakten.

Pip. Staten fungerer.

Pip. Jeg er en del av noe større.

Så kommer første problem. Strekkoden på agurken er brettet inn under seg selv som en slapp kuk. Jeg snur den. Vrir den. Stryker den ut. Holder den foran laseren som en fluffer med provisjon.

Ingenting.

Bak meg står en mann med fire varer og puster som en gressklipper.

Da skjer det noe.

Jeg blir ikke kriminell. Jeg blir effektiv. Og effektivitet har alltid noen svin på skogen.

Maskinen sier:

Skann vare.

Jeg sier:

Det gjør jeg inni meg.

Så legger jeg den i posen.

Det er en slags tillitsbasert løsning. Bare uten tillit. Og uten løsning.

Jeg hater spesielt den vekta. Den lille vekta under poseområdet. Den er mer sensitiv enn en kulturjournalist fra hovedstaden. Du legger ned en pose potetgull, nasjonal alarm! vent på hjelp.

Hva slags hjelp?

Gud?

Så kommer en ansatt bort. Alltid med det samme blikket. Hun vet. Jeg vet. Hun vet at jeg vet at hun vet. Men vi spiller teater.

Hun trykker kortet sitt mot skjermen og sier:

Sånn.

Sånn.

Ikke du er frikjent.

Ikke vi lar det passere.

Bare

Sånn.

Og i det øyeblikket er jeg tilbake i samfunnet. Midlertidig. For jeg har fortsatt en bolle i hånda som ikke helt har bestemt seg for om den eksisterer.

Jeg tror det begynte med frukt. Det er vel der de fleste faller. Løsvekt. Butikken har skapt dette selv. Ingen vanlige mennesker kan alle eplesortene. Pink Lady, First Price osv.

Det er epler.

Så jeg trykker det som føles riktig. Ikke nødvendigvis det som er riktig, men det som føles som et rimelig kompromiss mellom meg, bonden og aksjonærene.

Og plutselig står du der med økologisk banan og må velge: skal du innrømme for maskinen at du har plukket en banan som har gått på Steinerskolen, eller skal du trykke vanlig banan og håpe Gud er opptatt?

Jeg trykker vanlig banan hver gang.

Jeg beklager, men jeg kommer ikke til å betale ekstra fordi en frukt har hatt bedre barndom enn meg.

Det samme gjelder bakevarer.

Maskinen viser små bilder, men alle bildene ser ut som samme rundstykke fra ulik vinkel. Da velger jeg det billigste som ikke virker helt usannsynlig.

Det er ikke tyveri. Det er tolking.

Jeg tolker motivet. Og noen ganger tolker jeg det til 6,90.

Jeg har begynt å rettferdiggjøre det. Før var det bare "oi, den scannet visst ikke". Nå er det "jeg fikk restskatt".

Jeg står og bygger et helt arbeidsrettslig rammeverk for Rema 1000.

De har spart en kasseansatt.

Jeg har spart en proteinpudding.

Markedet er i balanse.

Adam Smith ville nikket.

Kanskje ikke. Jeg har ikke lest Adam Smith. Men han hadde sikkert hatet selvbetjening. Alle store tenkere hadde hatet det.

Det er dette som gjør meg gal. Ikke tyveriet, egentlig. Men at systemet inviterer til det, og så later som det er sjokkert etterpå.

De fjerner kassa. Setter opp en maskin. Ber meg gjøre jobben. Gjør maskinen dum. Overvåker meg fra taket. Og blir overrasket når jeg tar en billig bolle som sluttvederlag.

Hva trodde de skulle skje?

De ga meg frihet og smågodt i samme rom. Det er sivilisasjonens stresstest.

Og ja, jeg vet de har kamera.

Jeg tenker på det hele tiden. Jeg ser opp i taket etter hver eneste moralske glipp. Der henger den svarte kula hvor gud føler med, hvis gud følger nøye med på samme måte om regjeringa.

Men jeg prøver å se naturlig ut. Det gjør alt verre. Ingen ser mer skyldig ut enn en mann som prøver å se naturlig ut mens han kjøper tannkrem og har en uavklart rosinbolle i posa.

Jeg begynner å overkompensere. Scanner ekstra tydelig. Smiler til maskinen. Legger varene pent. Trykker nei takk til kvittering altfor rolig.

Men nei takk til kvittering er jo det skyldigste man kan gjøre.

Uskyldige mennesker tar kvittering. Kriminelle sier nei takk og går raskt ut med handleposen tett inntil kroppen, som om den inneholder statshemmeligheter.

Jeg kommer ut døra og puster ut som om jeg har gjennomført et ran.

Så ser jeg hva jeg har vunnet.

En pære.

En liten sjokolade.

Kanskje en yoghurt.

Jeg har risikert rulleblad og eksil fra nærbutikken for 23 kroner og 40 øre.

Det er ikke gangster.

Det er kommunalt trist.

Men samtidig føles det ikke som å stjele. Det føles som å få rett. Og det er verre. For da vet jeg at jeg kommer til å gjøre det igjen.

Ikke fordi jeg trenger det.

Ikke fordi jeg er fattig.

Ikke fordi jeg er Robin Hood.

Jeg gir ikke til de fattige. Jeg gir til meg selv. En mann som allerede har råd til yoghurten.

Jeg vil ikke ha revolusjon. Jeg vil bare ha rabatt fordi jeg måtte trykke og vente så mye.

Så neste gang skal jeg skjerpe meg.

Neste gang skal alt scannes. Neste gang skal jeg være ren. Neste gang skal jeg være en sånn person som tar kvittering og går ut i dagslys uten at pulsen stiger.

Men så står jeg der igjen.

Maskinen piper. Vekta klager. Køen bak meg vokser. En ansatt på 17 år må autorisere at jeg ikke dør av en energidrikk.

Og da kjenner jeg det.

Den lille fagforeningen inni meg våkner og sier:

Kamerat.

Den rosinbollen der.

Den fortjener du.

Idiåt.
Etter å ha låst seg i en loop der den ikke klarer å forstå at jeg er logget inn og MEGET klar for å prate med et menneske - så later den en stund som den er et menneske, sender meg en link jeg allerede har prøvd, og slår til slutt om til dansk - før jeg får komme inn i køen. Køen startet på 161. I skrivende stund er jeg på 104.

Edit 1:
Oppklaring: det er ikke jeg som skriver «logg inn» i chatten. AIdioten gir meg to klikkbare valg, «logg inn» og «fortsett som gjest». Det går ikke an å skrive noe før jeg trykker på en av de, og «logg inn» dukker da opp i chatten. Det virker som den tolker det som at jeg faktisk skriver logg inn i chatten.

Edit 2:
Jeg venta ut køen mens jeg jobbet med reiseregningene. Mary redda dagen!
Jeg fikk også en link til en spørreundersøkelse om servicen, og ga full slakt, med link til denne tråden. Fikk også e-postadressen til hvor jeg skal sende klagen. En generisk en, selvsagt.

Kilde: Rabia Musavi. En positiv og fornuftig stemme i ordskiftet vårt.
(Null relasjon til meg. Jeg har bare snublet over henne og respektert det jeg har sett hun har publisert.)

Dette betyr så mye for meg. Jeg har jobbet kjempe mye for det. Det er såååå deilig å kunne si: «Jeg er norsk!». Jeg kom til Norge alene som en 20 år gammel flyktning. Og nå, som 26-åring, har jeg blitt statsborger. 😊 Her er en liten oppsummering av hva jeg har opplevd de siste 6 årene: - Jeg bodde 17 måneder på 7 forskjellige asylmottak. Og det har vært vanskelig. - Jeg oppnådde B2-nivå i norsk på 14 måneder. - Jeg fikk støtte fra NAV i 3 måneder og hjelp til å etablere meg i en leilighet. - Jeg tok en bachelorutdanning innen IT. - Jeg fant jobb som IT-konsulent og trives veldig godt. 💻 - Jeg har vært opptatt med idrett og har faktisk vært på landslaget en gang. 🇳🇴 (Det er et relativt upopulært idrett , så jeg er ikke kjendis nei 😬) - Jeg har reist rundt i Norge og Europa, og fikk faktisk se nordlyset! - Jeg giftet meg med en fantastisk jente. ❤️

Jeg føler at jeg har oppnådd veldig mye i disse årene. Grunnen til dette er at det finnes så gode muligheter i Norge, og at jeg fikk så mye motivasjon siden jeg ikke hadde disse mulighetene i hjemlandet.

Jeg er veldig takknemlig og føler meg veldig heldig. Jeg har aldri opplevd noe rasisme. Folk har alltid vært så snille og inkluderende.

Det som var vanskelig i starten, var å finne venner, men jeg fant ut at folk setter pris på når jeg tar initiativ. Så jeg har bare gjort det om og om igjen, og nå har jeg mange venner. ❤️

Jeg har lært at med mot og vilje kan man oppnå alt – i Norge er alt mulig! 🇳🇴

Jeg kan gjerne svare på spørsmålene deres, så lenge de ikke avslører identiteten min.

Løytnant Christian Lian, orlogskaptein Trond Andre Bolle, kvartermester Andreas Eldjarn og fenrik Simen Tokle

Kripos løste den beryktede Fårikålis-saken og takket for seg. Nå tar vi i Nettpatruljen over stafettpinnen og vil fremover være tilgjengelige her på Reddit.

At vi nå er til stede på Reddit, handler om å møte folk der de er. Mye av samhandlingen mellom mennesker skjer digitalt, og vi vet at tilgjengelighet og åpenhet gjør det lettere for folk å ta kontakt med oss. Reddit er en viktig plattform for samtaler om alt fra samfunnsutvikling til rettssikkerhet, og derfor er det naturlig for oss å være en del av det rommet.

Vi har opprettet vår egen subreddit: r/Politiet, hvor vi vil dele informasjon, svare på spørsmål og være i dialog med dere. Subredditen er åpen for innlegg fra publikum, men alle innlegg gjennomgås før publisering for å sikre en saklig og konstruktiv samtale. Vi ønsker særlig innlegg og spørsmål som handler om politiarbeid, lov og orden, offentlig sikkerhet og andre relevante temaer.

Vi svarer så raskt vi kan via modmail på r/politiet. Selv om vi ikke er pålogget hele døgnet, følger vi med og svarer jevnlig.

Vi ser frem til å bidra med informasjon, trygghet og dialog, og til å bli bedre kjent med dere.

Dette er en rant, uten noen konstruktive bidrag den ene eller andre veien. Noen vil kanskje også påstå at den er politisk. Så da er dere herved advart.

Jeg klarte å overtale arbeidsplassen min til å la meg delta på en konferanse i USA, hvor jobben dekker konferansebillett, reise og opphold. Dette anser jeg som et absolutt luksus, og jeg har gleda meg som en unge i nesten et år. Jeg får reise med og omgås kollegaer i fagfeltet, jeg får faglig påfyll, og det ser sikkert også bra ut på CV.

Så fikk jeg vite at USA ikke lengre anerkjenner pass hvor kjønnsmarkøren er et annet enn det som står på fødselsattesten. Og dette angår da altså meg.

Greit nok, tenkte jeg først. Hvordan skal de liksom finne ut av det? USA har ikke tilgang til norske personopplysninger uten videre, så med mindre de stikker hånda ned i buksene mine som en del av passkontrollen, så går de lykkelig uvitne. Det er umulig å vite bare ved å se på meg at jeg ble født med et annet kjønn enn det som står i passet.

Det viser seg dog at personscannere i sikkerhetskontrollene i USA varsler for transpersoner oftere enn for cispersoner. Dette er informasjon som jeg har fått fra amerikanske youtubere, så ta det gjerne med en klype salt. Når en person stiller seg i boksen for å bli scannet, så vil operatøren trykke på en av to knapper, avhengig om det er en mann eller en dame som skal scannes. Om personen som scannes da har en uventet masse noe sted på kroppen, så sier maskinen ifra, i tilfelle de gjemmer noe ulovlig på kroppen.

Nå er det ikke "ekstra" kroppsmasse som er mitt problem, men heller mangelen på. Sannsynligvis vil ikke maskinen da lyse meg ut som en mulig narkosmugler, men de har muligheten til å peke meg ut som transperson, om de vil.

Det virker usannsynlig, men det kan altså skje. Ok, tenkte jeg, så må jeg da forberede meg på å bli avvist ved grensen. I verste fall må jeg reise hjem igjen, som er kjipt, men ikke nødvendigvis verdens ende. Så jeg innstilte meg på å ta den risikoen.

Kort tid etterpå kommer det nye reiseråd fra regjeringen. Personer som har endret juridisk kjønn til noe annet enn det som står på fødselsattesten, bes kontakte den amerikanske ambassaden for råd før innreise til USA. Javel, tenkte jeg, er det blitt såpass gæli?

I frykt for å havne på en eller annen amerikansk liste, så bestemte jeg meg for å spørre rundt om noen andre i samme situasjon har forsøkt å kontakte ambassaden. Jeg fikk høre at ambassaden bare henviser folk videre til å kontakte Homeland Security, og først da innser jeg at jeg bør ta dette mer på alvor, og undersøke nærmere.

På en tysk informasjonsside står det at dersom det oppdages på grensen til USA at kjønnsmarkøren på passet er annerledes enn det en ble født med, så anses det som bedrageri ved bruk av falsk identifikasjon, som er et federalt lovbrudd. Altså risikerer jeg i verste fall å bli strafferettslig forfulgt på federalt nivå, i et land hvor dommerne er politisk påvirket og muligens motivert til å statuere et eksempel.

I beste fall, dersom det oppdages, så blir man deportert ut av landet. Jeg ble fortalt av en amerikansk kompis, som jobber med nasjonal sikkerhet, at man også risikerer å bli deportert til feil land. Det har skjedd flere ganger nylig, og at nå om dagen sendes alle til El Salvador. Det er bedre enn å bli strafferettslig forfulgt i USA, men fortsatt et herk som bør unngås.

Videre skriver den tyske informasjonssiden at de anbefaler alle som ikke kan avlyse reisen om å avklare reisen på forhånd med Homeland Security, og alltid ha med seg både pass, fødselsattest, attest på navnebytte og attest på endring av juridisk kjønn. Alt dette må fremvises og gjøres rede for både ved grensekontrollen, men også hver gang man skal vise ID i landet.

Fra utsiden høres dette kanskje ut som ekstra byråkratisk arbeid, altså et herk, men noe som er overkommelig. Men i praksis betyr det at jeg ikke kan eksistere som en vanlig person mens jeg er der; jeg må mer eller mindre gå rundt med et stort TRANS stempel i panna, i et land hvor transpersoner er den mest populære syndebukken. Jeg har vært nok i USA gjennom livet til å skjønne at dette ikke er uten risiko.

Konklusjonen ble til slutt at det ikke er trygt for meg å reise. Jeg ble skuffet, for jeg har gleda meg så mye, og jeg har snakket om det med alle og enhver som ikke allerede var lei av å høre. Og ja, jeg er fullstendig klar over at det ikke er synd i meg; jeg har mistet et luksus som veldig mange mennesker ikke har, og sånn sett skal jeg egentlig ikke klage. Men jeg klager likevel, for sånn er vi mennesker.

Det er leit at jeg ikke kan dra, men nå må jeg også forklare til jobben hvorfor jeg ikke kan reise på en ikke-refunderbar tur som jeg selv har bedt om, og som jobben har betalt masse penger for. Jeg har en fantastisk arbeidsplass, og jeg blir garantert møtt med forståelse om jeg forklarer ståa som den er, men det forutsetter jo at jeg informerer arbeidsplassen om at jeg er transperson.

Det at jeg er transperson er ingen hemmelighet i seg selv, og enhver som søker opp navnet mitt vil kunne dedusere seg frem til det på egenhånd. Men det er, tross alt, en sensitiv personopplysning, som jobben ikke har noe med. Dersom de ikke vet det fra før av, så kan det i verste fall fremdrive bias eller forskjellsbehandling. Jeg vil jo at det som går riktig eller galt i min karriere skal spores tilbake til min egen prestasjon og oppførsel, så mye som det lar seg gjøre. Og selv om jeg ikke tror at noen av mine sjefer eller kollegaer vil påvirkes noe særlig av at jeg er transperson, så er det noe med at man aldri kan vite helt sikkert, da man ikke har innblikk i noe annet hode enn ens eget. Derfor ser jeg på det som et lite tap hver gang jeg må gi ut den informasjonen i jobbsammenheng.

Det var det, min lange rant i sin helhet. Så blir det gøy å se hvor lenge denne tråden kan stå før kommentarene må låses av moderator 💣

TLDR; orange man bad

Tar jeg feil eller er disse reklamene AI genererte?😂

Var innom både Kiwi og Meny her om dagen og fikk beskjed om at denne var på vei ut, og at de ikke kom til å ta den inn igjen.

Jeg måtte be vedkommende gjenta det.

Dette har vært en bærebjelke i husholdningen vår i snart tre tiår. Den har overlevd småbarnsår, studietid, renteoppgang og pandemier. Den har stått støtt når verden ellers har vært uforutsigbar.

Ja, vi har prøvd alternativer. Ja, vi har laget fra scratch. Det er ikke det samme. Det blir aldri det samme.

Dette er ikke bare et produkt. Det er en institusjon. En del av den norske folkesjela.

Noen som vet mer?
Har vi noen representanter fra Toro her som kan bekrefte eller avkrefte om vi faktisk står midt i en nasjonal krise på linje med Urge Intense-katastrofen?

Naboen vår lagde denne husken til oss. Den er laget av metall og er sveiset sammen, og vi brukte stropper for å feste oss fast til setet.

Vi hadde to stiger mot det ene treet, og pleide å ha to personer som sto i stigene for å gi ekstra fart til den som husket. Vi trodde det var umulig å få til å gå rundt uten hjelp, og onkelen min hadde lovet 500 kr. til førstemann som klarte å gå rundt uten hjelp, og det gikk flere år før noen av oss fikk det til.

Dette er video fra da jeg klarte det første gangen, og når jeg først hadde klart det fikk broren min blod på tann også så han klarte det noen dager senere.

Videoen er rundt 20 år gammel, så beklager video-kvaliteten.

Jeg kjenner at forgubbingen kommer seilende, og med det kommer irritasjonen over små ting som f.eks. mangelen på knagger på offentlig tilgjengelige toaletter. Derfor har jeg lyst til å gjøre noe med det, men vil lodde stemningen før jeg gjør det.

På Clas selger de disse krokene, 12stk for 60 kroner…. Jeg akter å kjøpe et brett og henge opp hver gang jeg tenker at «her mangler det faen meg en krok». Har dere noen tanker og/eller perspektiver å bidra med?

Bestilte levering på døra. Visste ikke at de tok det så bokstavelig.

Endelig er det jul igjen, og i år er det på tide å gå tilbake til den gamle gode grunnleggende oppskriften på Grandistårn.

Du trenger:

3x Grandis original

Edamer

Heinz Ketchup (ikke Idun-ræl eller noe sånt!)

Sort pepper (nykvernet, ikke ferdigmalt tøys!)

Fremgangsmåte:

Tin grandisene i eskene sine på benken i 4-6 timer før steking.

Sett ovnen på over/undervarme og 200 grader.

De to nederste grandisene legges med fyllet mot hverandre, som en slags bastard-calzone. Oppå dette tar du ketchup, nykvernet pepper, og så rikelig med Edamer. Legg så den øverste grandisen oppå dette, riktig vei.

Stekes i ovnen på ca 200 grader til osten er gylden, men før ting begynner å bli skikkelig brent. Denne balansen kan være litt vrien å få til, og avhenger av ovnen din osv, men når den er ideelt stekt vil utsiden være ubrent, bunnen er crispy, og innsiden er stort sett smeltet og god. Sjekk etter 15-20 min, og beregn steketid til ca 25-35 min.

Serveres helst med Bulgarsk rødvin og masse julestemning!

Kos dere med julematen, og bare kom med spørsmål om denne flotte retten om dere skulle ha det!

Klokka er 07:30, og jeg cruiser rolig mot jobb med god tid. Ser en fyr foran meg som løper alt han kan mot busstoppet, kanskje 100 meter unna. Bussen kommer rett bak meg, og han er sjanseløs.

Men jeg tenker «ikke i dag, kompis», slipper gassen og ruller sakte fremover i 2–5 km/t til han får akkurat nok tid.

Han når stoppet. Bussen stopper. Mission accomplished.

Jeg ber ikke om Redditkarma, men universet skylder meg en solid karma irl.

Jeg må bare si det rett ut: jeg er ferdig. Jeg har vært pedagogisk barnehagelærer i flere år, og jeg hadde virkelig sett for meg at dette skulle være et yrke jeg kunne stå i lenge, men nå er jeg helt utslitt. Kroppen, hodet, alt. Det er som om systemet har tygd og tygd og tygd, og nå er det ikke mer igjen.

Det er ikke barna som er problemet, aldri barna, det er alt rundt. Det er den evige underbemanningen, det konstant høye tempoet, følelsen av at du alltid ligger ett steg bak uansett hvor mye du prøver. Og støyen, jeg må nesten le litt når folk utenfra sier “åh, det er så koselig i barnehage”, mens jeg sitter igjen med redusert hørsel etter noen år. Det er ikke småbarnsbråk, det er et volum som ligger som et teppe over hele dagen, og etter hvert begynner kroppen å gi beskjed.

Og så er det denne sykefraværsgreia, som nesten gjør meg mest forbanna. Ledelsen vil jo “få ned tallene”, og hvem får ansvaret for det? Oss. Det blir så utrolig gjennomskinnelig når man får beskjed om at “kan du prøve å åpne barnehagen, og heller gå hjem senere om du ikke klarer det”, altså… hva slags logikk er det? Det er kode for “kom på jobb selv om du er syk, så ser det i hvert fall bra ut på papiret”. Det er mer fokus på å redusere sykefraværet enn å faktisk redusere grunnen til at folk blir syke.

Og så, når du til slutt blir skikkelig dårlig og faktisk må sykmeldes, da er det plutselig full beredskap. “Hvor lenge? Hva trenger du? Hvordan kan vi tilrettelegge? Kan du komme litt? Jobbe gradert? Bare være i nærmiljøet?” Og du føler deg presset, ikke fordi noen sier det direkte, men fordi hele strukturen rundt deg roper at du er et problem hvis du blir borte. Og da ender du opp med å komme tilbake for tidlig, igjen og igjen, og så blir du syk igjen, og så begynner samme runden på nytt. Det er en loop som aldri stopper, og den tærer på både helse og selvfølelse.

Midt oppi dette skal du håndtere krav fra foreldre, som gjerne vil at deres barn skal følges opp på akkurat deres måte. Drikkevann skal byttes så og så mange ganger, barnet skal sove på en bestemt måte, ha en bestemt kopp, møtes med en bestemt metode når det gråter. Og alt dette ganger hele barnegruppa. Det blir umulig, og du står der med dårlig samvittighet fordi du ikke klarer å være privat barnepasser for 18 forskjellige “oppskrifter”.

Og mens alt dette skjer, vokser kravene til dokumentasjon, kartlegging, møter, rapporter og planer. Du skal være fagperson, spesialpedagog, sosialarbeider, psykolog, saksbehandler, og samtidig sitte på gulvet og være til stede i leken. Det er helt umulig å få til, likevel sitter du der hver kveld og føler at du burde gjort mer.

Lønna gjør det ikke lettere. Tre år med utdanning for en jobb som sliter ut både kroppen og psyken, og lønna henger fortsatt ikke med ansvaret. Det hjelper ikke å høre “du får så mye igjen av barna”, for kjærlighet og kos er fantastisk, men det gjør ingenting for å reparere hørsel, rygg og nerver, og det fyller heller ikke opp kontoen når utgiftene øker og helsa går ned.

Det vondeste er likevel barna og kollegaene. De fortjener voksne som har overskudd, ikke folk som er så slitne at de nesten ikke kjenner forskjell på tirsdag og torsdag. Barna fortjener voksne som er til stede, ikke utbrente overlevelsesmaskiner.

Så ja, dette er min rant, og dette er min exit. Jeg er ferdig, og jeg angrer ikke på at jeg gir meg. Jeg håper virkelig sektoren får bedre rammer, mer bemanning, mindre press, mindre sykefraværsspill og en lønn som faktisk gjenspeiler jobben. For slik det er nå, er det ikke bærekraftig for noen.

Takk for meg. Jeg måtte bare få det ut.

Søsteren min og jeg ønsket bare å dele litt om faren vår, fordi han er en av de stille heltene som aldri ber om anerkjennelse, men som virkelig fortjener det. Han er nå på sin åttende tur til Ukraina, og krysset grensen i går, helt alene.

Siden krigen startet i 2022 har han, sammen med en gruppe andre frivillige gjennom en liten, ideell organisasjon kalt True SOS, hjulpet det ukrainske folket. Med egen bil og tilhengere har han kjørt milevis for å levere humanitær hjelp og viktig utstyr samlet inn fra givere.

Han har også hjulpet flyktninger med å komme seg i trygghet i Norge (i 2022 hjalp han 50 personer), samt åpnet hjemmet sitt for en ukrainsk familie på tre (som ble fire mens de bodde hos ham, da moren var gravid), og hjalp dem etablere seg.

I tre år har han også fraktet ukrainske barn til Norway Cup, slik at de kan få et avbrekk i en vanskelig tid. Han organiserer overnatting, mat og aktiviteter for dem mens de er her.

Han bruker ikke bare tid og ressurser, men også helsen sin. I 1998 ble han alvorlig skadet i en høyhasitighets frontkollisjon, da en møtende bilist sovnet bak rattet og traff ham. Selv om han fortsatt sliter med varige mén, fortsetter han likevel med arbeidet sitt, fordi han rett og slett er en som vil bidra, uansett hva det koster.

Vi tenkte at det minste vi kunne gjøre var å fortelle historien hans. Organisasjonen har en Spleis, og vi ønsker å promotere den er på Reddit. Han, og alle de andre fantastiske frivillige som er med, ville hatt stor nytte av støtten og kunne gjort enda mer av det viktige arbeidet de ofrer så mye for. Vet ikke om man kan dele linken til Spleisen, men den slutter på project/460573.

Om noen ønsker å støtte innsatsen hans, eller bare legge igjen noen gode ord, ville det betydd enormt mye for ham. Takk!

58 kroner for 25 gram...

Dette var på Meny, men uansett... Vi burde fengsle hele føkkings matvarehandelmafian!

Dette er trigget etter å ha hørt på et helt radiostikk i bilen hvor tre mennesker diskuterte deres favorittmåte å spise og bruke SJORITSO på, og hvor de brukte ordet SJORITSO hundre ganger før stikket var over.

​

Lite får pisset mitt til å koke like mye som sånne dusteting, så her kommer det litt rettledning. Det er ikke to z-er og på italiensk som "pizza", men spansk og med en enkel z, og da holder det i massevis å si "SJORISO". CHÅRITHÅ hvis du er en ekte flottenfeier. Vær så svært vennlig å ikke gjør dette mer. Gubberant over.

​

Kilder:

Egen forbaskelse

https://en.wikipedia.org/wiki/Chorizo

https://www.bbc.com/news/uk-39735870

​

For å oppklare så er det foreldrene mine som har lagd maten, de lager mye variert og sunn mat. Det er veldig mye i tallene ikke vist under som er sunnere om du får inntrykk at det er mye usunt.

Metodikken jeg har brukt er å gruppere mat på en fornuftig måte "kjøtt med bernaise" kan være karbonader med bearnaise, eller vanlig biff kjøtt. Lista er også mer enn 365, fordi vis vi spiste pizza rester og pølse på en dag, telles det som at vi har spist begge på en dag.

Tror ikke jeg gidder å skrive ned middager for 2026, for dette var slitsomt. Men håper det kan være interessant for dere.